Loewernstern snakker

Uenig her også. Jeg mener det bør være fritt opp til den enkelte hvorvidt man er villig til å tillate organhøsting på eget legeme post mortem. At organdonasjon skal være obligatorisk, er en implisitt måte å si at din kropp ikke er din eiendom før du hevder krav på den. Det kan da kun gjøres ved å nekte organhøsting, i motsetning til at man faktisk sier seg villig til å gi dem fra seg.

Jeg mener det bør være mulig å sette en pris på egne organer, slik at ens organer vil kunne fungere som en forsikringspolise for de etterlatte. Dør du, og noen betaler 2 millioner for hjertet ditt, så har kone og barn det godt økonomisk uten din inntekt. Dette kunne vært ordnet ved auksjoner og liknende.

Her er det mange som mener det da kun er de rike som vil ha tilgang på organer, men sett at dette ble en mulighet, så ville flere organer kommet på markedet og dermed ville prisene blitt lavere. Det bør også være slik at hensynet til den dødes vilje etterkommes. Altså at det veier tyngre at den mest betalingsvillige skal få organet og dermed hjelpe de etterlatte, enn at en "hvem som helst" skal få tilgang på hans organer.

Å argumentere for at noe slikt vil føre til svartebørs på organer er et ikke-argument. Med en slik løsning er det rimelig å anta at tilgjengeligheten til organer vil øke, og dermed vil svartebørs være mindre aktuelt og lønnsomt. Dette kan sammenliknes med forbudet mot alkohol i USA, da Al Capone tjente seg søkkrik på salg av alkohol til massene. Da prohibition (alkoholforbudet) ble oppløst, var det heller ikke mye å tjene på "svart" alkohol.

Jeg er per i dag ikke organdonor, og ser at jeg derfor ikke bør likestilles med de som er det i en eventuell organkø.

Om man hadde introdusert et marked for organer, så ville garantert markedskreftene sørget for smidige transaksjoner for å finne kompatibelt organ til rett person. Bedre enn i den grad vi ser i dag, vil jeg tro. Det skjer også i dag at personer får organer som vertskroppen avstøter. Det er ingen økonomi i å drive storstilt forskning på hvordan man kan være mest mulig sikker på at et organ passer til en vert, det ville det muligens blitt om markedet hadde blitt introdusert. Se bare på legemiddelsindustrien hvor man beskyttes av patenter i 12-14 år. Det gjør det lønnsomt å drive forskning på medisin.

Systemet vi har nå funker ikke fint. Du påpeker selv det iboende problemet - folk er egoistiske. Det har vi vært siden tidenes morgen, og ingenting kan endre det. Vær realistisk og introduser økonomiske insentiver til å bli organdonor, så skal du se at tilgjengeligheten av organer øker.

At vi er egoistiske vesner er ikke engang noe å diskutere. Slik er det bare. Utveien er altså økonomiske insentiver eller tvang. Om du mener tvang er korrekt, så sier det litt om ditt ego og din egoistiske natur, da du ønsker å true folk til å etterkomme det du mener er riktig.

Et problem vi ville sett om vi hadde hatt større tilgang på organer er faktisk at mange av organene ville blitt kastet. Norsk helsevesen hadde aldri giddet å bruke masse penger på lagring, katalogisering etc av masse organer. En transplantasjon er en sinnsykt stor kostnad, og hvis du tror myndighetene hadde tatt den kostnaden om tilgjengeligheten på organer hadde økt, så er du i beste fall naiv. Det foregår store økonomiske prioriteringer i norsk helsevesen. F.eks. er det eldre som ikke får hjelp, nettopp fordi de er eldre. Man blir foreskrevet billigere medisiner som har langt verre bivirkninger enn dyrere alternativer, og så videre.